Ferieuke i Hellas

Lørdag 07. Oktober 2017

Endelig sommerferie…

Vi forlot Tønsberg i 02.00 tiden, flyet tok av fra Gardermoen kl 07.00 med nesa mot Hellas. Vi landet på flyplassen i Kalamata kl. 10.45,

dette er bare en liten flyplass. Vi fløy med SAS og flyturen var grei. Da bagasjen var plukket av båndet, var det å komme seg på riktig buss. Vi reiste med Apollo reiser, så alt var fint tilrettelagt. Bussturen fra Kalamta til vår destinasjon som er Stoupa, tok ca 1 time og 15 min. Hellaskartet ser ut som 3 fingre, som blir kalt Peloponnes halvøya og vi er sydvest på den midterste fingeren og dette distriktet blir kalt for Mani. Vi kjørte litt på motorvei, før vi svingte inn på en smal vei og det ble svingete… Bussen klatret oppover en åsside i hårnålsvinger og etter en god stund kom vi til den første lille byen hvor noen av selskapets gjester gikk av, Kardamilli. Vi kjørte 3 km til og kom til Stoupa. Guiden på bussen informerte om at avløpssystemet i vårt distrikt er lite og at toilettpapir skal i en egen beholder. Ok, det er jo greit,men gammel vane vond å vende, men gjør mitt beste.

Her får dere litt mer riktig informasjon om hvor vi er:

 

Vi sjekket inn på hotellet hvor vi har en liten leilighet. Vi bor ikke langt fra havet, Messiniakosgulfen. Vi har valgt å bo i første etasje ( med mindre utsikt) fordi reisefølge sliter med knær og vondt å gå i trapper. Men det er romslig og utrustet med litt kopper og kar, så dette skal bli bra.

 

 

Etter utpakking gikk vi oss en tur ned mot havet og stranden.

 

Stoupa

Temperaturen var god, men masse vind. Tore har vært her mange ganger og er flink reiseleder, Vi spiste lunch på Stoupa restauranten og middag på en annen. Nydelig mat begge steder.

Favoritt restauranten <3

 

Søndag 08.oktober

Våknet i natt av en gjennomtrengende lyd, det var en eller 1000 sirisser som «sang», umulig å sove. For en lyd, tror nesten de sitter på terrassen vår om natten. Da dagen skred frem var det atter en gang nydelig sol, men fremdeles noe vind. Det ble noen timer på ei solseng (jeg er jo ikke skapt for det – hverken kroppslig eller interessert… jeg er altfor nysjerrig og utålmodig til det (ja, jeg har med kamera). Jeg dro og kjøpte meg snorkel og dykkermaske og snorklet litt. Det er klart fint vann, men noe urolig på grunn av bølger. Tore hadde med noen loffbiter og matet fiskene på stranda, da ble det jo noe å se på. En av de andre på stranda fortalte at hun hadde møtt en skilpadde på sin svømmetur…. Den hadde det vært morsomt og sett. Badevannet var varmere enn hjemme, selvom vi er midtveis i oktober.

Da det ble tidlig kveld spaserte vi ned til Tores favorittrestaurant og spiste nydelig fisk til middag. Og jeg fikk min første Ouso 🙂 Nam…jeg som er så glad i lakris, er jo veldig glad i Anis. Nok en fin dag gikk mot slutt.

Mandag 09.oktober

I dag tidlig hentet vi leiebil, Seat Ibiza. Og turen gikk så langt syd vi kunne komme på denne «fingeren», stedet heter Marmari. Dette kalles «Verdens Ende», her kunne vi gå ut til Europas Sydligste punkt, Tenaro, hvor det liker et fyr. Men vi valgte bort denne spaserturen. På vei hit besøkte vi Dirosgrottene. Dette var en opplevelse. Vi satt i rammer og ble padlet inn i grottene, enkelte steder var det så lavt at vi måtte sitte bøyd for ikke å skalle i stein som stakk ned fra taket. Dette måtte føles som å være i «Dovregubbens Hall» tror jeg. Det var så stille, temperatur på 16-19 grader C. Utrolig flott lyssatt. Det ser ut som stearin som henger ned fra taket. Utrolig flott.

Bilder

bilder

Deretter stoppet vi i en liten by for å spise lunch. Gerolimenas. Dette var en vakker plass. Før bespisning kjørte vi opp på en topp og der var det fler Manihus. Manihus er bygd som et tårn og var ment som en forskansning. Det ligner litt på Slottsfjelltårnet, men ikke så høyt, men litt bredere… 3-4 etasjer høyt. Det skulle være mest mulig uinntakelig. Her kunne naboer være i strid med hverandre og familiene (onkler,tanter,besteforeldre og søskenbarn) bodde da i disse husene. Kvinner og barn kunne bevege seg noe utendørs uten å bli «tatt», men det kunne ikke mennene.

Bilder

bilde

Det er ikke så lett å finne frem etter kart i denne delen av Hellas. Det er skiltet og på mange skilt står både det Greske navnet på byen og det engelske. Men jeg har ikke funnet systemet på hva som er skiltet. Vi finner et sted vi ønsker å besøke på kartet, men det er ikke sikkert at noe skilt fører oss dit. I tillegg er det flere steder med samme navn. Det er dårlig nettdekning her, masse fjell, så GPS på mobil virker ikke. Vi har papirkart, men ikke forstørrelsesglass.

Men det er vakkert har. Vannet er klart, strendene hvite, terrenget vilt. Det er tørt og noen steder ser det ut som ørken.

Vi klager på veiene hjemme, men vi er heldige. Her er det ikke tele, men det det er da sår og hull i veidekket her . Veiene er smale og de tettstedene vi passerer, der ligger husa omtrent ut i veien.

Etter endt tur kjørt vi til Ag. Nikolaos of fant oss en restaurant for middag. Vi spiste på Elli´s Tavern, denne kvelde ble det kjøtt . Nydelig. Tore har venner som deler av året bor i denne byen, de kom til stedet vi var og vi fikk truffet de, veldig hyggelig.

Tirsdag 10.oktober.

Arne, han vi traff i går kveld, ga oss noen tips om et fjellparti vi burde besøke. Stedsnavnet og byer går litt i surr. Men i allefall trodde vi at vi hadde forstått hvor vi skulle kjøre. Men jeg blandet nok sammen to ulike turer. Vi startet dagen med å dra tilbake til Ag. Nikolaos. Vi var der før kl. 10.00 i håp om at fiskebåtene skulle komme inn med fangst. Da vi kom til byen, satt de innfødte på rekke og rad, på galleripass, for å få med dagens fangst. Vi satt oss ned sammen med dem, og jeg hadde kamera klart. Jeg ruslet ned på fisketorget og det var det 4-5 katter som også ventet spent på om det ble noen fangst eller ei. Den ene katta hadde inntatt fiskekasser og trodde den hadde sikret seg førsteretten til mat. Det er en del løskatter her, noen av de er veldig pene. Jeg har alltid vært svak for røde katter, og her er det endel av de ,men de har også en del hvitt i seg. Noen av disse kattene er skvetne og sikkert ikke alle turister som behandler de pent. Hvis noen av kattene er i nærheten når jeg spiser klarer jeg ikke å se inn i de bedene vakre katteøynene uten å gi de noe. Det er faktisk 2 her som jeg har lyst til å ta med meg hjem… men jeg får nok la det være.

Fiskeren kom inn og hadde fått masse fisk ordet ble et yrende liv på torget. Fisken ble veid opp i en fiskevekt som hang over fiskebenken…. her hadde de tilgang til vann, så fisken ble spylt med jevne mellomrom. Kommer bilder.

Vi nøt bylivet og de innfødtes hverdag et par timer før vi la veien videre til nye steder. Vi hadde tenkt å prøve å finne noen landsbyer i fjellet og det var nok nå Sørensen hadde missforstått noe. Da vi satt og spiste middag i går, med Tores bekjente, ble det snakket om at det mye fint å se her og hva vi burde bruke leiebilen til. Jeg noterte noen navn på mobilen og det var det. Resultatet ble at vi ikke var hjemme før midnatt og at vi ikke fikk sett det vi burde se. Men vi så mye annet som vi ikke ville sett om vi ikke hadde kjørt feil.

Vi kjørte blandt annet ut til en by på østkysten, av fingeren, som heter Gythio og het heter havområdet, Lakonikos Gulf. Her fant vi et sted å spise lunch. Jeg fant også et fint fotoobjekt her, blekksprut armer som hang til tørk.

Deretter hadde vi tenkt oss opp i fjellet og som tenkt så gjort. Kartet viste både «Gule» og «hvite» veier, de gule så best ut. Vi tok utgangspunkt i hvor vi var og hvor vi skulle ende opp, i Stoupa, og la en plan etter en «gul» vei. Som sagt er ikke alle skilt like forklarlig og det blir håpløst når vi finner samme stedsnavn i en liten omkrets. Til nå har vi vært bort 3 steder som heter Agios Nikolaos innenfor et relativt lite område. Det er ganske bratte fjell her, det høyeste heter Elliasfjellet og er på 2404 moh, men mange av toppene rundt ligger på 1000-2000 m. Vi kjørte oppover, masse svinger, ned på motsatt side og klatret opp på nytt, til slutt endte veien på en stor parkeringsplass/ snuplass og en stor borg (Manihus?) . Her hadde vi fin utsikt mot vest og kl. Var ca 19.30, det var mørkt mot øst, men fremdeles en vakker rosa himmel mot vest. Men hvor i all verden skulle vi kjøre nå? Det var ikke noe valg og vi innså vel at vi hadde kjørt feil og lettet etter en vei mot vest, vi fant en og prøvde… det var asfaltert og gatelys, men vi endte etter 10 min. Ved en port og privat område. Vi fant veien tilbake til utgangspunktet og stoppet da vi kom til Ag. Nikolaos for å spørre om råd. Vi fant et lite forsamlingssted, men ingen snakket noe særlig engelsk. Men litt hjelper. Så vi forstod at over fjellet var vanskelig. Og ble forklart raskeste vei hjem og det var bra. Vi så en del kuer på veien langt opp i fjellene og vi så 5-6 rever, en del overkjørte katter og mange løse hunder. Synes synd på disse hundene og kattene her. Men hjem kom vi, det ble ikke noe middag på oss, men vi hadde noe brød da vi kom hjem. Så i morgen er vi klare for en ny tur i fjellene.

Onsdag 11. Oktober.

I dag bestemte vi oss for å kjøre etter Arnes kart og da fant vi fram 🙂 Vi kjørte opp i fjellet,fra siden vi bor på, og kom da til en liten by Kariovouni, her var det ikke mye. Vi har en Tv serie hjemme som heter «Der hvor ingen kunne tru at nokon  kunne bu», men det er mange slike steder her også. Vi fant en nydelig kirke, som var under restaurering. Her var det håndverkere som jobbet og så hyggelige  og høflige! Vi pratet litt med de, men mest fingerspråk.  De skulle ha matpause og gikk på stedets Taverna. Vi fulgte etter og bestilte is og noe leskende. Da innehaveren, som var ei dame, hadde sirklet rundt oss et par ganger hørte vi plutselig : «Har dere det bra?», vi kikket på hverandre og lurte på om vi hadde hørt riktig…. Men det hadde vi. Hun het Joanna og har to venninner i Drammen. Hun planlegger Norgestur i mai. Så hun kunne faktisk noen fraser. Hun ba oss om å gå inn i bygget rett ovenfor der hvor vi satt og fortalte at det var et museum, Oljepresseri. Det er Oliventrær over alt hvor du ser…Dette Olivenoljepresseriet var i et bygg som ble bygget på 1400 tallet. Det er nå kombinert museum og restaurant. Når været er for dårlig til å sitte ute, er det her gjestene spiser.  Vi takket for oss og kjørte ca 10 min lenger inn i fjellene og kom til en ny bitteliten by som heter Milia.  Her var det også en kirke, helt anneledes enn den vi nettopp hadde sett. Vi så en rød parasoll på en bitteliten plass, der stod det et bord og 4 stoler. Vi gikk dit for å se om vi kunne få lunch. Ut kom en liten gresk dame som ikke kunne engelsk. Hun gikk inn og hentet sin mann, som snakket bra engelsk. Vi bestilte og han serverte sin hjemmelagede vin, Vi fikk en nydelig lunschtallerken og mannen ble veldig interessert da han hørte at vi var fra Norge. Han var født og oppvokst i dette huset, men flyttet tidlig til USA. Der traff han en søt jente, hun var fra Norge. De giftet seg og fikk to barn. De skilte lag etter 15 år og han har flyttet tilbake til sitt fødested. Han har møtt en ny dame, som er  fra Kreta og de bor da i Milja. Hans 2 barn og 4 barnebarn er nå i Hellas, i Stoupa (her hvor vi er) og de skal på besøk til han til fredag. Vi er også invitert. Det hadde vært spennende. Han hadde også nøkkel til stedets kirke, og låste oss inn. Det er den minste kirken jeg har vært i. Men veldig flott. Da vi satt ute og spiste, kikket jeg opp på fjelltoppen foran meg og fikk se 2 master og en murborg. Det var der vi hadde vært kvelden før. Vi spurte om det var mulig å komme dit og vi fikk vite at det var mulig. Sørensen har høydeskrekk og overlot rattet til sidemannen. Det var bratt, malt og svingete og grusvei. Bilen «klatret» 1 time på 1.gir.  Men vi fant altså veien vi hadde lett etter mange timer i går. Vi valgte den beste veien ned igjen og det ble den samme veien som vi kjørte ned i går. Men vi var såpass tidlig hjemme at vi kunne gå ut å spise. Flott dag. Jeg ga fra meg et troll til Phillip, mannen som inviterte oss i selskap.

Torsdag 12. Oktober.

Ferien går mot slutten. Dette har vært en fin uke. Sol og varme og vi leser i Tb.no at det er fare for glatte veier hjemme. I deg  har vi hatt 25 grader her og det hjemme er veldig fjernt.

Vi startet dagen med oppdateringer av blogg og andre skriverier, men det er dårlig nett her nede. Så jeg har slitt med at ting blir lagret. Men ute på hotellområdet funker det.

Vi dro til Agio Nikolaos i 09.30, jeg hadde igjen lyst til å se fiskebåtene komme inn, oppleve de innfødtes spenning og liv. Derettter gikk turen til Kardamyli, en liten by litt nord for der vi bor. Her var det stort sett en handlegate, men fine butikker og noen mennesker. Det er i denne byen Nordmenn foretrekker dersom de ønsker å gå i fjellet.  Apollo reiser har hoteller i alle disse 3 byene, men de er litt ulike, selv med bare 3-3,5 km avstand mellom hver by. Den jeg syntes ser mest sjarmerende ut er Agio Nikolaos.

Vi leverte leiebilen og nøt kvelden og varmen på en uterestaurant i Stoupa. I tillegg til hyggelig personell bor det 3 nydelige kattunger i buskene der. Det er mange villkatter og hunder her. Disse 3 kattungene som jeg har falt pladask for er født i våres. De er røde og har flotte tegninger i ansiktet. Har veldig lyst til å ta med en hjem…

 

 

Fredag 13.oktober…

Bilfrie, nydelig vær og god atmosfære. I dag blir det strandtur. Så vil vi undersøke taxipriser for å se om vi kan komme oss til Milia i kveld. Vi har begge lyst til å være gjester i et greske hjem. Time  will show.

Etter 3-4 timer på stranda, er det deig å komme tilbak til hotellet og få seg en dusj. Nå er kofferten nesten ferdigpakket og vi har bestilt taxi ti 18.30.  Vi skal på gresk aften, i et greske hjem, vi gleder oss.  Det blir ikke så sent, vi blir hentet kl. 09.15 i morgen tidlig, blir kjørt til flyplassen. Den er så enkel og ingen automatikk i ting her.  Flyet skal lette kl. 13.00 gresk tid.

Da er vi tilbake på hotellet etter en svært hyggelig kveld med Phillip og Eva. De driver en Cafe  som heter ……. og ligger ½ t kjøring fra Stoupa. Vi tok taxi inn til denne lille landsbyen og ble hentet til avtalt tid.

Vi ble servert fantastisk mat og vin.  Samtidig med oss kom det 4 andre norske, 2 fra Lier og 2 fra Gjøvik. Veldig hyggelig.

Hva har jeg erfart om Hellas?

1) Hyggelige mennesker.

2) Mye natur

3) De ønsker helst kontanter

4) God mat

5) Mye søppel langs veiene

6) De kjører fort

7) Mange ulykkeskapeller langs veiene

8) Mange løshunder og katter

9) Mange ihjelkjørte katter

10) Dyr bensin

 

Ha en fin dag der ute 🙂

 

Interessen for ubebodde og fraflytta hus

Fotografering er gøy.

Men noen ganger blir man litt lei av å ta bilder av det samme og en ny nysgjerrighet og kreativitet tar plass…. Hva kan jeg utforske videre…hva er spennende…… Klubben hadde for flere år tilbake besøk av en fotograf som var med i noe som heter Urban exploration, Urban utforskning, ofte forkortet URBEX el UE.

Dette er utforskning og fotografering av menneskeskapte ting som er blitt forlatt.

Jeg er ikke med i denne gjengen, tror det skal litt til for å få plass der. Litt av poenget er å holde disse stedene for seg selv, ellers sprer det seg og folk med helt andre hensikter får fort vite det.

Jeg har aldri kommet først til et slikt sted. Det har vel kanskje ikke de andre eller. For jeg er IKKE med på innbrudd. Det skal være relativt enkelt å komme inn, ikke bryte opp eller ødelegge noe for å få tilgang.

Det kan være farlig å ferdes på disse stedene. Det kan være råtne gulv, det kan være løse bjelker, det kan være glass og det kan være noen der inne med helt andre motiver enn å ta bilder.

Drømmen er å komme til et sted hvor det er helt og ryddig og møbler, klær ol har sin plass. Et sted hvor man kan fundere på hvem som har bodd her, hvorfor huset er forlatt, hvorfor det ikke bor noen andre her osv…..

Jeg har funnet noen fraflytta hus, men aldri kommet til det stedet jeg drømmer om å finne. Jeg har vært på Lier, funnet hus i Vestfold, Telemark og i Buskerud. Og på det siste i Buskerud holdt det på å gå galt. Vi fikk besøk av Politiet. Noen hadde hørt stemmer i huset og meldt i fra til eieren, som igjen hadde varslet politiet. Så det hadde vært 4 mil med full utrykning.  Det er ikke noe hyggelig. Vi ønsker jo ikke at det skal skje.

Legger ut noen bilder her av noen av stedene jeg har fått sett. Noen av husene her har det ikke vært mulig å komme inn i, da har jeg vært fornøyd med utvendig foto.

Har lyst til å fortelle historien om bildet helt øverst i innlegget her. Dette flotte store brune, forfalne huset så jeg bilde av på internett. Jeg begynte å lete rundt på nettet for å lokalisere denne bygningen og sporte endte i Sigdal. Jeg bestemte meg for å reise dit å se om jeg fant det. Reiste til Sigdal og begynte å spørre meg for, men ingen viste noe. Men så stoppet jeg på en bensinstasjon og forhørte meg der og da kom det frem at det måtte være den nedlagte Skysstasjonen på Båsheim. Jeg fant den og dette bildet har jeg tatt. Jeg var alene på den turen og da tør jeg ikke å gå inn. Men huset var veldig forfallent og jeg ble fortalt senere at det var fredet. Noen år reiste jeg tilbake for å se på det, men da var det fjernet.

 

 

 

 

Innside:

   

 

 

 

Vet du om noen fraflytta tomme hus så send meg gjerne et tips.

Har du tilgang til dette huset er det enda bedre 😉

 

 

Bonusuke for erfarene..tirsdag 23.mai-2017

Våknet til strålende sol, vel vitende om at dette var siste dagen i Italia, for denne gang.

Men det skal bli fint å komme hjem også…

Vi puslet ned til frokost som vanlig… og i det vi hadde hentet frokosten vår og skulle sette oss…. da kom «min personlige reiseplanlegger» og sang  et par linjer av Happy birthday….. det var så hyggelig 🙂 Ble jo helt rørt, der jeg satt 🙂

Vi spiste og gikk og pakket. Og Tore klarte og pakke og få med de 20 rosene hjem også 🙂 Utrolig!! Vi hadde god tid, men var litt usikre på hvordan vi skulle ordne bagasjen, om vi skulle ha den med oss, eller sette den på hotellet. For vi var enige om å reise opp til Citta Alta for siste gang, gamlebyen. Igjen hadde vi nytte av «min personlige reiseplanlegger», det endte med at vi tok med all bagasje og reiste direkte til flyplassen fra Gamlebyen… Det var vedmodig og litt trist å reise fra hotellet, fra frokostdama vår og resepsjonisten. Det ble klemmer og gode ord. Vil ikke glemme de:)

Min første utenlandstur var til Italia, det var i 1980. Da var jeg 23 år og vi hadde en fin tur den gangen også. Jeg er nok ikke ferdig med Italia. Flotte små byer, elsker arkitekturen, bueganger og katedraler, elsker jordfargene deres, menneskene er flotte og hjelpsomme…. Jeg drar nok tilbake en gang 🙂

Takk for meg og en fantastisk tur. Tusen takk til han som ga meg turen.

 

Her flyr vi over Alpene på vei hjem til Norge.

 

Skritteller denne dag: 6605, 4,1 km og 1 etasje.

 

Skal prøve og legge inn en side til i bloggen, tips til dere som skal reie med offentlige transportmidler i Italia. Ikke lett å forstå.

Bonus-uke for erfarne, mandag 22.mai-2017

60 år i dag!!

Etter et tips fra «min personlige reisetipser» går turen til  Peschiera del Garda i provinsen Verona. Denne byen har ca 10000 innbyggere og ligger i sørenden av Gardasjøen. Her er det nemlig jernbanestasjon.

Jernbabestasjonen i Peschiera.

Vi sprada til jernbanestasjonen i Bergamo og kjøpte togbilletter tur retur Peschiera del Garda. Vi måtte ha et togbytte og vi valgte et somletog for å se mest mulig.

Vi fant riktig perrong og kom oss på toget. Men vi viste jo ikke når vi skulle gå av for å bytte tog – vi viste bare at byen/stedet het Treviglio. Tore spurte en som satt ved siden av om han viste hvor det var og flaks for oss….han skulle av der. Vi har kun 5 min på oss til togbytte hvis toget var i rute. og denne fyren fulgte oss til riktig perrong og vi kom på rett tog, igjen :). Vi gikk av i Garda og var spente. Min «personlige reiseplanlegger»  hadde anbefalt oss å ta buss litt nordover langs Gardasjøen og egentlig var vi på leting etter Turistinformasjonen. Men vi fant fort ut at dette stedet var spennende nok for oss…

Her fant vi hattebutikker og annet nødvendig for å overleve en dag….

 

 

 

 

Vi fant etter vært turistinformasjonen og trengte å vite togtider tilbake til Bergamo, Vi fikk vite at det siste toget gikk kl. 21.05 og at vi måtte bytte tog i Treviglio igjen. Vi jumpet på toget og det kom en konduktør for å se på billettene og jeg tok de frem. Da fikk vi oss en overraskelse, fordi vi ikke hadde stemplet billettene våre i automaten på perrongen var ikke billettene gyldige… Så vi måtte betale de på nytt og måtte ut med 24 € og han ba oss å huske å stemple billettene i Treviglio, før vi gikk på toget til Bergamo.

Jeg satt og kikket på iPhonen og prøvde å finne ut hvor lang tid vi hadde på togbytte nå… og på telefonen så det ut som vi skulle bytte på stasjon nr 2 i Treviglio  (vest), det var en øst og en vest. Men ingen hadde sagt noe om det så vi gikk av på samme stasjon som tidligere i dag og det var feil. Det gikk ikke noe tog til Bergamo før dagen etter…. Det kom en togpassasjer til som hadde gjort det samme som oss, han skulle gå til den andre plassen og sa at vi hadde 15 min på oss. Han var ung og lett til bens, så han gikk. Vi tenkte å ta taxi, men har var det ingen taxi å se eller buss. Men Tore oppdaget at det kom en ung dame av toget som ble hentet av sin mor og han spurte de og de kjørte oss til stasjonen vi skulle byttet på og vi rakk toget til Bergamo :)) Og vi husket på å stemple billettene før vi gikk på toget!!

Da vi kom tilbake på rommet, hadde det dukket opp 20 vakre langstilkede røde roser i en stor vase 🙂

 

Overraskelsen var stor.

Utrolig flott å fylle 60 år. Tusen takk 🙂

Skritteller: 10385 skritt – 7,3 km- 8 etasjer.

 

 

Bonusuka for erfarne-søndag 21.mai-2017

Lovere

Igjen våknet vi til strålende sol. Etter frokost, var det ut på nye eventyr. Vi hadde bestemt oss for å prøve og komme oss til Lovere. Vi gikk til busstasjon og måtte spørre oss litt frem. Ticketkontoret var stengt, men vi fant en fyr  på en benk som var villig til å hjelpe… Bussen skulle gå om 7 min og det var bare å komme seg på riktig spor. Vi rakk bussen, men hadde ingen billett. Bussjåføren så dumt på oss, trakk på skuldrene og kjørte avsted med oss.  Vi kjørte ca 1 time og kom inn til nordenden  av innsjøen Lago D’Iseo. Her var det bare vakkert. Et stort marked her og fler katedraler, så vi har travet og gått i dag også:)

Lovere ligger i Valley Comonica, en av de vakreste dalførene i Nord-Italia. Høyde over havet: 208 m. I 2013 var det 5400 innbyggere her.

Et vakkert aldrene Italiensk ektepar.

Vi så med en gang bussen stoppet at vi igjen hadde truffet med valg av sted å besøke. Det lå litt snø på fjelltoppene rundt her, vannet så grønt ut. Det var mye folk, et stort marked og en festival. Denne festivalen hadde noe med kirken å gjøre, det var pyntet rundt i byen.

I tillegg bærer nord-Italia preg av Giro d´Italia, som foregår nå. Giroen er ferdig 28. mai og målgang er Milan og vi er ikke langt fra. Moro å se hvordan de pynter og hva dette betyr.

Italienerne er flotte mennesker. De er velstelte og pene. De har god smak og er stilige. I tillegg har vi møtt stor hjelpsomhet av disse. De prøver å hjelpe oss og forstå oss, så godt de kan.

Vi tilbragte dagen i bakgater, katedraler, bakgårder og  i trange smug. Vi tok siste buss tilbake i 19.30 tiden og hadde fått ordnet oss billett.

Skritteller: 10331 skritt-6,8 km- 8 etasjer

Bonusuka for erfarene -dag 3-lørdag 20.mai-2017

 

Lokalt øl
Katedral

I dag våknet vi til solskinn og god temperatur . Etter frokost og  litt bloggskriving, var det igjen ut på tur. Vi har blitt enige om å besøke  Gamlebyen igjen.  Vi konfronterte » vår  turplanlegger», resepsjonisten. Han fortalte ett og annet  nytt. Han anbefalte buss til Gamlebyen og kabelbane derfra og opp på en høyde bak gamlebyen.  Vi lyttet til hans råd og det var et godt råd.  Da vi kom av kabelbanen var det en vakker utsikt. Vi gikk i tillegg opp til en borg/fort og fikk enda bedre utsyn. Det er vakkert her. Grønt og frodig og klaserosene dufter helt herlig. Jeg tror vi har sett verdens smaleste bilvei. Vi har vandret rundt i gamlebyen, sett på folk, smakt på lokalt øl, tatt masse bilder, vært på katolsk messe, spist og kost oss.

 

 

 

 

 

Vel tilbake på hotellet viste skrittelleren 7,2 km og 12485 skritt og 12 etasjer.

Bonusuka for erfarne, dag 2-fredag 19.mai-2017

Etter en god natts søvn, peip kl. 08.30,  Vi hadde sjekket Yr kvelden før som meldte regn, og full score til Yr, for her regnet det.  Da gjør man bare det beste ut av den situasjonen. Etter frokost, ble det å få WiFi til å virke og starte på bloggen.

Litt utpå dagen lysnet det og etter å ha forhørt meg med innfødte, bestemte vi oss for å ta buss 1 times tid. Jeg har jo denne fotointeressen da og er jo på jakt……etter nye motiver og opplevelser, og igjen svarte dette til forventningene. Vi besøkte en by som heter San Pellegrino. På vei opp i fjellene så vi masse pynt på broer og hus…..Vitebegjærlig som jeg er, spurte jeg sidemannen på bussen. Han kunne fortelle at det var pga Giro d’Italia….. og at den etappen som skulle sykles der, var dagen etter…. Litt morsomt….  På vei til målet så vi et par småbyer, fjellene hadde blitt høyere og husene klatret i etasjer oppover fjellsiden.

Og så var vi fremme. Da vi gikk av bussen kjente vi at det var litt kjøligere enn i Bergamo. Men det var flott. Det første vi så var ei elv med klart fint vann og på den andre siden et majestetisk bygg, Grand Hotel. Men det var gammelt og har nok stått ubrukt i mange år og er nå under full restaurering. Der ble det noen bilder, men men kamera…ikke mobil…. Det var så pent og reint her….. Fotomotiver dukket opp…  Dette er en by, som på kartet er merket med alpinbakker, så på denne årstiden var tempoet i byen uten stress og veldig behagelig. Vi fikk vite at de hadde fått et Spa der oppe og det lå i den elegante bygningen. Og bygningen ved siden av, var usedvanlig fin. Liberto style. Den er til utleie for selskaper ol.

San Pellegrino , Grand Hotel til høyre.

Vi nærmet oss tidspunkt for buss tilbake, og den siste tiden før det var det middagstid. Vi vurderte om vi skulle spise ute eller inne og valgte inne. Vi hadde ikke mer enn kommet inn, før vi hørte regnet kom og det kom som en flom, det bare bøtta ned og det lynte og tordna. Det smalt godt mellom fjelltoppene her. Da vi gikk ut, for å ta bussen, møtte vi 3 italienske unge menn fra Milano. Han ene var veldig interessert i å høre om Norge. Han lurte på hvordan temperaturer var og vi fortalte at det hadde snødd 14 dager tidligere. Da bussen vår nærmet seg Bergamo ble disse 3 litt høymeldte, vi kikket bort på dem og de ville ha kontakt med oss. De ba oss kikke ut og der lå det snø på bakken. Gradestokken viste 19 grader, men nedbøren hadde kommet så fort og kraftig, så det kom som hagl … Morsomt.

Vi hadde tenkt å ta en taxi tilbake til hotellet for det regnet en del, men ingen taxi kom. Regnet løyet og vi spaserte hjem i natten.

 

Skritteller: 10143 skritt – 6,4 km – 9 etasjer
 

 

 

 

 

 

 

 

 

Senil-uke, Bonusuke for erfarne…..18.mai-2017

Samme hva vi kaller uka, men jeg er på tur igjen. Så heldig jeg er?. I slutten av 50 årene og er frisk, om ikke så rask. Bergamo har stått på ønskelista i flere år. Og jeg har vel begynt å forstå  at jeg må gjøre det jeg har lyst til nå, det er nå jeg lever.Så kl. 10.00 lettet det et fly fra Torp, med retning Bergamo. Og i det flyet satt vi.

Landet i Bergamo 2 1/2 time senere. God og varm temperatur .  Etter passkontroll var det bare å prøve og finne en  buss for å komme inn til sentrum. Vi fikk kjøpt billetter og klatret inn på en meget overfylt buss. Vi hoppet av på jernbanen og fikk kjøpt oss et kart… og begynte vandringen mot det ukjente. Og etter å ha spurt, sett på kart og gått et stykke fant vi hotellet. Hotel Citta dei Mille. Vi kom inn i resepsjonen og ble møtt av blid hyggelig betjening, og ble vist rommet vårt i 2 etasje. Et stort, luftig rom, ganske høyt under taket. Og et godt møblert bad. Dette blir bra. Etter å ha installert oss , var det ut på nye eventyr. Vi var varme og tørste og litt Sultne. Så vårt første  mål var å finne en uterestaurant. Men vi gikk nok på feil sted og fant få stoler ute. Vi nærmet oss etter hvert gamlebyen, Citta Alta.. Jeg er glad jeg ikke er trafikklærer her. Jeg tror ikke det er så mye bruk av horn i Norge på et år, som det er her på en dag. Forgjengere må passe seg, gangfelt kan kun nyttes når man ikke ser en eneste bil, scootere kryr det av, og det kjøres fort, selv inne i byen. Parkeringsplasser for få og de står inni hverandre

.

Og  besluttet å dra dit og spise middag  og på  vei mot kabelbanen, fant vi det vi lette etter, 2 stoler et bord og en kelner. Så vi gjorde en stopp før ferden gikk videre. Vi fant kabelbanen  og tok denne opp. Og for en nydelig Gamleby. Jeg har sett en del gamlebyer den siste tiden, men dette er den fineste. Nydelige bygg, vakre jordfarger, og god atmosfære. Vi ruslet innom en katedral og kikket oss rundt, fant torget og der slo vi oss ned på en uterestaurant

.

Det var mye å se på…besteforeldre ute med barnebarn, folk med hunder, syklister som ønsket å leske strupen i fontene, grupper med turister og guider…og ei nonne …..

 

Maten og drikkevarene smakte ypperlig. Det mørknet og vi nærmet oss sen kveld. Vi startet på returen, men da vi kom til kabelbanen hadde den sluttet å gå for kvelden.  Vi tok apostlenes hester fatt… Men vi visste jo ikke hvor vi skulle. Vi gikk på gefylen og skjønte etter hvert at det var smart å dra frem kartet. Men kartet var jo omtrent like stort som et spisestuebord og liten skrift. Og vi hadde hverken spisestuebord eller lupe, så jeg dro frem mobilen og fant kart. Vi gikk, gate opp, gate bort og til slutt var vi fremme. Da vi seg ned på hver vår seng, viste skritteller 14823 skritt og 10 km.

Så var det slik da, at når man er i slutten av 50 årene, begynner man å få noen sære vaner. Var spent på senga og puta og alt det der. Men jeg tror knapt jeg enset det, sovnet som en stein.

Har ikke med annet en nettbrett så det bli bare mobilbilder i dette reisebrevet.

 

 

 

 

 

Kroatia, fredag

Da har vi kommet til oppholdets siste dag-/kveld, hjem med fly i morgen tidlig.

Gruppa hadde ytret et ønske om å besøke en landsby, litt bort fra det tradisjonelle. Leder Knut, lyttet til vårt ønske og brakte det videre til vår eminente sjåfør/reiseleder og tilrettelegger, Kresmir. Han hadde kjørt rundt og lett etter en lokasjon for oss og i dag kom dagen hvor vi skulle på tur. Det var meldt regn fra  kl. 12.00, så vi dro av gårde  kl.09.00. Vi kjørte en time og kom ganske langt opp i fjellet og svingte inn på en vei hvor det stod skiltet til Lisnjak 2,5 km. Vi kom inn til en by med forlatte hus, her hadde bombing og brenning vært ganske aktiv i krigen på 1990 tallet. De sies at det bor kun 2 mennesker her nå. Vi slapp ut av bussen og gikk langs forlatte hus, noen var rast, andre var avlåste med henge-lås.  Mens vi vandret rundt der møtte vi en mann som ikke tilhørte vårt reisefølge. Han konstanterte at vi var turister og fortalte at det bare bor 2 mennesker her og at han var en av dem.  Vi hadde litt språkproblemer, men han møtte også Kresmir og de startet en samtale. Det endte med at vi alle ble invitert opp på hans terrasse for å smake på deres hjemmelagde vin….for en gjestfrihet. De, dvs han og hans kone, hadde besøk av sitt barnebarn og hadde en hund. Vi ble invitert opp på deres terrasse. De hentet glass til oss alle og  tre flasker med ulike smaker, noe for damer, noe for menn.  Vi fikk se hvordan de varmet opp huset sitt og vi fikk se dagligrommet deres. Vi fikk også se stedet de lager middag og spiser.  Herren kunne fortelle at han var født i dette huset og at i 1960 bodde det 260 innbyggere i denne byen. Herren forlot stedet og flyttet til Sibenik, men at han for 10 år siden ble syk, så han ble pensjonert. Han og konen flyttet tilbake hit til Lisnjak, da var huset falleferdig, men han har bygget det opp igjen, Stein for stein. For en historie, for noen folk og for en gjestfrihet. Vi er fler i selskapet som ser dette som  turens største opplevelse….

 

Etter denne turen vendte vi tilbake til Vodice, her ble det lunch på Rico. På vei tilbake stoppet vi og fotograferte bølger….. jeg var statist for noen andre og satt på en benk mens vannet skyllet over meg….deilig vann… Men her er det Lillian som holder igjen palmen….masse vind….

 

På den andre siden av hotellet, ligger det et påbegynt, men ikke fullført hus. Jeg har siklet på denne lokasjonen siden vi kom.  Jeg fikk med meg både Kari og Lillian på dette, og vi koste oss her i 2 timer. Kjempemorsomt.

Så skal vi på restaurant Guste og spise vår siste middag, her i Kroatia. Vi  har hatt en fin uke her.

Mitt inntrykk etter en uke her: Et land med mye stein, steingjerder, grønne vekster. Hyggelige folk, nydelige restauranter, flotte strender, god service, hyggelige priser og et folk med litt mindre » tidspress» enn oss.

Ta deg en tur, da vel.

Takk for oss.

Kroatia, torsdag

I dag peip mobilen kl. 05.30 og det var tungt å komme igang. Men 05.50 dro Kari og jeg avgårde i taxi. Vi skulle til nabobyen, Tribunj,  for å se fiskebåtene kom inn….. vi var litt usikre på om de i det hele tatt hadde vært ute i natt pga vinden. Men vinden har løyet og vi håpet, men de hadde ikke vært ute. Da har vi gjort et forsøk… gått 5,3 km før frokost. ( 7400 skritt)… men fikk fint morgenlys….

 

 

Så gikk turen videre til Sibenik. Det var bare et kvarters kjøretur. Vi siktet oss inn på katedralen og kom akkurat tidsnok til å få med oss nydelig sang av en a cappella gruppe. Vakkert.

På torget ved kirken var det mye folk.

Er litt imponert over disse gamlebyene, de er meget sjarmerende.

 

Men det krever vedlikehold også her.

 

Vi hadde en flott dag, det kom litt regn på ettermiddagen, men nydelig temperatur.

Spiste middag på Restaurant  Rico i Vodice.

Nok en fin dag går mot slutten 🙂